Kvadraturen i Oslo har lenge vært kjent som lite levende bydel hvor det er uttrykt mål at bydelen skal revitaliseres bla. gjennom å bygge flere boliger. Prosjektet består av et nytt boligsjikt på kvartalets taklandskap. Boligene er relativt store og tilbyr noe annet en dagens byboliger. Ettersom området er veldig tett har jeg valgt å se på områdets takflater som et potensial for utbygging av boliger. Her finnes de kvalitetene som området ellers mangler; mer lys, bedre luft, mindre støy og utsikt over byen og fjorden.
KVADRATUREN OG VALG AV KVARTAL
Kvadraturen er i dag det tettest bebygde området i Norge. Navnet har i nyere tid blitt benyttet på den del av byen som kong Christian IV grunnla etter bybrannen i Oslo 1624. Basert på Renessansens idealer ble den nye byen anlagt som et vinkelrett rutenett med en fastsatt gatebredde på 15 meter. Dette skulle gi en oversiktlig struktur og bla. hindre flere bybranner.
Bebyggelsen fra 1600- og 1700 tallet finnes det få rester igjen av. Området domineres i dag av 1800- og 1900 og noe 2000 talls arkitektur. Byggene er gjennom tidene blitt mye høyere, noe som har gitt området et massivt utrykk, selv om gatene er relativt brede. Området har også ekspandert innover i kvartalene og bakgårdene. Samlet gir dette en kompleks romstruktur av ulike gårdsrom, samt et sammensatt taklandskap med ulike bygningshøyder, materialer og uttrykk.
Kvadraturen var lenge det eneste handelssentrum i byen og hadde også boliger. Etter hvert fikk den konkurranse fra andre bydeler, og området utviklet seg til en rendyrket kontorby med 25 000 ansatte og noe kultur.
Kvadraturen har i de siste årene igjen fått flere boliger, blant annet gjennom transformasjon av Oslos gamle hovedpostkontor med 200 nye leiligheter.
Kvartalet jeg har valgt å jobbe videre med er et av de største i Kvadraturen, meget komplekst og består av 23 bygninger med ulike høyder og flere bakgårder. Kvartalets program består for det meste av kontorer og handel. Det har to svært ulike sider, en mot domkirken og Karl Johan hvor det er mange butikker, spisesteder og yrende folkeliv og en mot Prinsens gate som er mer lukket, folketom og trafikkert. Kvartalets størrelse, kompleksitet og spesielle beliggenhet var bakgrunnen for valget.
PROSJEKTBESKRIVELSE
Prosjektet består av et nytt boligsjikt på kvartalets taklandskap. Boligene er relativt store og tilbyr noe annet en dagens byboliger. Boligene har alle egne uteområder av ulik karakter. De nye takflatene er grønne, kan lagre overvann og brukes til å dyrke mat for familiene som bor her.
Kvadraturen har lenge vært kjent som lite levende bydel hvor det er uttrykt mål at bydelen skal revitaliseres bla. gjennom å bygge flere boliger. Av boligene som har blitt bygget i de siste årene er 90% ett- og toroms leiligheter. Dermed er det stort sett single og par som har mulighet til å bo så sentralt. Hvis dette er transformasjonsprosjekter er det heller ingen krav til uteareal i forhold til boligene. Det finnes få boliger for familier sentralt i Oslo og folk med barn velger derfor ofte å flytte ut av byen.
Ettersom området er veldig tett har jeg valgt å se på områdets takflater som et potensial for utbygging av boliger. Her finnes de kvalitetene som området ellers mangler; mer lys, bedre luft, mindre støy og utsikt over byen og fjorden.
I de siste årene har de vært mye fokus på hvor tett man kan bygge, og nye boligprosjekter i sentrum har ofte små leiligheter, dårlige uterom, lite private områder og mye innsyn.
Et av mine forbilder når det gjelder urbane boligtyper er Lille Tøyen hageby, som er bygget som arbeiderboliger på 1920- tallet. Dette populære boligområdet i Oslo ligger relativt sentralt og består av rekkehus i flere etasjer. Boligene har en privat hage og flere felles lekeplasser og parker på området. Størrelsen på prosjektet gjør at alle kjenner alle, noe som skaper et naturlig fellesskap. Mitt prosjekt henter inspirasjon herifra. At boligene ikke ligger på bakkeplan, men på taklandskapet av en tett eksisterende bygningsmasse gjør det mer komplekst og bærekraftig. At boligene går over flere etasjer gir følelsen av å bo i et eget hus. Lekeplasser legges i bakgårdene og hagen legges på taket.
Referanseprosjekt på det strukturelle uttrykk har jeg hentet fra studier av selvgenererte boliger på Hong Kongs taklandskap, tette mediterrane småbystrukturer og modernistiske atrie- og teppestukturer.
Gjennomføring
En viktig del av oppgaven har gått på å realitetssjekke hva som skal til for at prosjektet faktisk kan gjennomføres, både konstruktivt, økonomisk og organisatorisk. Med å ta utgangspunkt i at takflatene blir en tomt å bygge på oppstår det flere spørsmål: Hvordan kan man forsterke eksisterende konstruksjon for at inngrepene og kostnadene skal bli minst mulige? Hvordan kan man koble seg på eksisterende trapper og heiser? Hvordan forholder man seg til at bygningenes loft ligger på ulike nivå? Hvor høyt (tungt) kan man bygge i forhold til eksiterende bebyggelse?
En forutsetning for oppgaven er at eierne av hver bygård går sammen om bygge ut et boligsjikt ved å transformere de eksisterende loftetasjene i bygården sin. Det nye sjiktet tar ikke hensyn til dagens tomtegrenser, men er et sammenhengende landskap.
KONSTRUKSJON OG MATERIALER
Eksisterende bygninger er bygget etter en bybrann i 1858 og er oppført i bærende teglstein.
Når man bygger nytt på gammelt, må det dimensjoneres etter nye regler, blant annet med tre ganger mer snølast enn det ble gjort den gangen bygningene ble satt opp. Dette innebærer at eksisterende bygninger ikke kan bære den nye lasten, men at kreftene må føres til bakken, enten på utsiden eller innsiden av de eksisterende vegger. Jeg har valgt å føre kreftene ned på utsiden av bygningene i form av ståldragere, ettersom dette er billigere og bygningene kan være i bruk i byggefasen. Dette gir også anledning til å etterisolere de gamle bygningene i samme operasjon. Den vertikale konstruksjonen bærer et betongdekke som spenner fra yttervegg til yttervegg. De ulike takene ligger på ulike nivå, hvor det er en høydeforskjell på ca. 1,5 m mellom høyeste og laveste tak. Denne høydeforskjellen tas opp i dekkets konstruksjonshøyde og brukes til å føre horisontale installasjoner og for plantejord. Slik ligger alle boligene på samme nivå.
Jeg har valgt å “frede” gatefasadene og bygger ikke på bygningene som vender ut mot gatene. Disse loftene kan transformers/bygges ut til boliger på tradisjonelt vis. For å være minst synlig fra gatenivå økes byggehøyden mot ”midten” av kvartalet.
Som bygningsmaterial for de nye boligene har jeg valgt tre av flere grunner. For det første er det er et bygningsmateriale med relativ lett egenvekt, noe som er en fordel ved takpåbyggingen. For det andre kan veggene prefabrikkeres og heises på plass og monteres. Dermed kan byggeperioden bli kortest mulig. Tre er ikke minst et fornybart byggemateriale som binder co2. Norge har en lang og bred tradisjon i bruk av trekonstruksjoner og nye teknologier og metoder er under stadig utvikling. (eks. bruk av massivtre, nye materialer som inneholder tre, prefabrikkering osv.)
ROMLIGE KVALITETER
Atriumene i første etasje gir lys til inngangsituasjonene og deler av leilighetene. På dette plan blir det en horisontal flyt - mellom vertikal kommunikasjon og boliginngangene eller mellom inngang og inngang – dvs. en bevegelse mellom atriene, fra lyspunkt til lyspunkt.
Inngang til hver leilighet ligger ved et slikt atrium. Områdene kan brukes til lek, opphold eller annen møteplass.
Leilighetene har alle interne trapper og går over tre plan. Første etasje har ved siden av inngangsituasjon, gang, bad og soverom. Denne etasjen er mer lukket og har derfor funksjoner som ikke er så avhengige av gode lysforhold. Andre etasje inneholder oppholdsarealene og er mer åpen. Et overdekket uteområde er knyttet til dette planet. For å komme til takterrassenen må man opp ytterligere en etasje til. Dette rommet er enda mer åpent og har ingen eksakt funksjon. Det kan for eksempel brukes som vinterhage. De ulike planene har en gradering av lys og privathet.
Takene danner et landskap av ulike nivå. Gjennom disse ulike nivåene oppstår private uterom uten innsyn for hver bolig. Innvendig medfører dette at ulike rom får forskjellige høyder, noe som for eksempel kan utnyttes til hemser.